Året 2012 er nå forbi, og som så mange andre, må vi oppsuymmere det. Vi har laget en topp 3 liste over fjordårets beste plater. Fri for hipsterfjas fra VG og Dommedagbla', kun ordentlig gammelmannsrock!
Vi kunne laget lista mye lengre, mye bra er gitt ut, men i fare for å ødelegge vennskapet, holdt vi oss til topp 3. De var vi skjønt enige om :)
#1.
Dr. John - Locked Down
Det ble tidlig klart for Sur at årets plate var kommet, allerede i april. Den satt som pinn i kuskit!
Sild ble presentert for plata på en kjøretur til Sur. En drittkjedelig strekning, ble plutselig morsom. 3 timer ble som 10 minutt...
Sur & Sild forsto allerede da at det skulle hardt gjøres å overgå denne i løpet av året.
Plata har en vanvittig bra produksjon av Black Keys gitarist Dan Auerbach. Nytt friskt skjeggete ungjyplingsrockeblod ble blandet med eldgammelt skjeggete New Orleans gumbo-voodooblod.
Fra start til slutt er plata en paradefremvisning av spillekunst og spilleglede.
"Dette er førstegang jeg virkelig har hatt sansen for moderne studioteknikk. Dette kunne vanskelig lages på 60-tallet" sier Sild. (Fotnote: Han får litt vondt når han sier det).
"Så, hvem er Dr. John og hva slags musikk lager han?" spør du.
"Veeeel, Dr. John er min nye fastlege" svarer Sur. "Han kurer depresjon, melankoli, gruff, dårlige dager, dårlige fester og gjør kjip øl/vin til magi".
Doktoren har for dete meste base i New Orleans, denne by hvor alle musikksjangere møtes i en djevelsk bra smeltedigel. (Or wot not?). Plata groover hinsides mye, passer like godt hele året, til mat som til bålbrenning, til rolig fisketur som til førjulsshooping med unger og kjerring, til jobbing som til sofakos, til sweetlovemaking som til grisepuling...
Det er vanskelig å beskrive plata, den bør høres. Høyt!
Det er umulig å velge favorittsang, Sur har skiftet 5 ganger og Sild tør ikke gjøre seg opp en mening.
Øl:
Vi poster allikevel en sang til dere:
You Lie. To akkorder gjennom hele sangen. Less is actually more!
#2.
Neil Young & Crazy Horse - Psycadelic Pill
Etter alt for mange år uten en gjenforening av rockens mest skranglete backingband og skranglegitarist (og helt) Neil Young, var året 2012 et storår. Først kom Americana og fikk 50% av fansen til å skjelve i buksene, mens resten 50% måtte åpne seg en øl!
Frykten for at magien var borte, var like ubegrunnet som frykten for den allerede utdøde (!)
maya-indianer tammen skulle kunne forutsi jordens undergang...
Var ikke de allerede døde selv???
Americana må du mene hva du vil om, men Psycadelic Pill er jælvi god!
Det humper og skrangler av gårde i det lange og brede! Crazy Horse galopperer etter deres høvding som alrdi før. Rir chef Neil utenfor stupet, er Crazy Horse like bak.
Old Black (den svarte gitaren), må ha vært satt under tortur, for lsike gitarlyder kommer ikke fra himmelen!
I det hele tatt. Elsker du den rockete, improvisoriske og rølpete Neil Young, har du noe å se frem til!
Øl:
Vi gir deg tittelsporet:
#3.
Bob Dylan - Tempest
Han synger som en kråke, og vi liker det. På sine eldre dager har Bob blitt den mannen han har ønsket å bli. En gammel bluesmann med hatt! Med seg har han en del av sine vante musikkere. Stilen er kjent fra de forrige platene, men med mindre av swingjazz (noen bedre ord?) enn før.
2-3 sanger ligger litt under par, og kan oppfattes som kjedelige, men ellers holder plata generelt høyt nivå.
Tittelsporet om Titanic går inn i kategorien "moderne klassikere", hyllesten til John Lennon, Roll On John, bør også nevnes.
Bob får vel få nye fans av denne plata, men trenger han egentlig det? Grunnen til at han får tredjeplassen er følgende:
Selv om denne plata ikke er "ei ny fantastisk Dylanplate!", så er den likevel bedre enn alt annet moderne faenskap som er blitt gitt ut i løpet av året. Bob på en moderat dag, går fortsatt for "god fisk".
Øl:
Videoen. Den er en klassiker. Leve humor-Bob :)
Et godt, lev vel!
"Vi leikar den leiken vi sjøl ville leike!"
